Bæææ'gen!

Vi har denne gang fått i oppgave å velge en dialekt fra hvor vi vil i Norge, og så beskrive kjennetegnene til denne dialekten. Jeg valgte da dialekten til denne herlige byen som ligger på vestlandet, mellom de syv fjell. Denne byen er vel bedre kjent som Bergen, og jeg skal nå skrive litt om de kjennetegnene som definerer det som ofte blir kalt for ”Bergensk”.

Jeg har tilbrakt litt tid i Bergen, og jeg tror det er en dialekt de aller fleste har et forhold til. Det blir ofte sagt om Bergensdialekten at enten så elsker man den, eller så hater man den.

Bergensdialekten har verken tykk l, palatalisering eller lenisering. På den andre siden har den en veldig kjent skarre r, og de snakker et høytonemål. Det at det er et høytonemål vil si at trykkstavingen er på den høyeste tonen. Dette er motsetningen til lavtone, som er at den høyeste tonen er på den siste stavelsen. I tillegg har Bergensk e-infinitivsending. Nektingsadverbet de bruker er ”ikkje” og som personlig pronomen sier de ”eg” i entall og ”vi” i flertall.

Det var det om dialekter for denne gang. Men jeg kommer nok snart tilbake med flere innlegg om norskfaget.